delta & lær
Biologisk Mangfold
Biologisk mangfold i Magma UNESCO Global Geopark
Hvis man står på et høydedrag og ser utover landskapet i Magma Geopark kan man lett få inntrykk av å befinne seg på en fremmed planet. Landskapet i Geoparken er særpreget med sine kolleformede og nakne heier. Den dominerende bergarten anortositt er hard og kompakt. Dette gjør at jordsmonnet blir skrint og vegetasjonen blir fattig. I nord og øst finner vi bredere daler med løsavsetninger fra siste istid. Dette gir et frodigere landskap velegnet for landbruksformål. Mange vann og vassdrag bryter landskapet opp og bidrar til å skape en variert og spennende natur.
I tillegg til jordsmonnet har også klimaet i Geoparken stor betydning for utvalget av plantearter. Kystklimaet passer for planter som ikke tåler lave vintertemperaturer og som gjerne også vil ha en lang og varm sommer til å modne frø eller utvikle knopper før vinterfrosten kommer. Dette gjør at vi finner mange plantearter her som har svært begrenset nasjonal utbredelse.
Kystlandskapet var mer skogkledd før det moderne mennesket startet med landbruk og dyrehold. Behovet for gode fôrområder for husdyra gjorde sitt til at skogen forsvant og ble erstattet av de vidstrakte, åpne lyngheiene for mellom 2 og 4 tusen år siden. En annen effekt av avskogingen var forsumpning. Skogen har vesentlig større forbruk av vann enn åpen hei. Dermed ble resultatet mer myrdannelse. Store myrareal langs kysten ble dannet på denne måten.
Særlig verdifulle arter i Magma Geopark
Quercus robur
Eik er et varmekjært edelløvtre som trives på dyp, næringsrik, frisk og moldrik jord. Egersund har fått sitt navn fra dette treslaget, og eika er med på å prege naturen i området til Magma Geopark. Om eika får stå i fred kan den bli svært gammel. Gamle eiketrær er økosystem i seg selv, og utgjør et svært viktig leveområde for blant annet sopp, lav, mose og insekter. Det er faktisk funnet hele 1500 forskjellige arter i slike gamle eiketrær. Mange av disse artene lever ingen andre steder.
Jasione montana
Denne vakre planten kler tørrbakkene i Magma Geopark blå når den blomstrer fra juni til august. Den trives godt i næringsfattig, godt drenert jord langs kysten på Sør- og Vestlandet. Denne urten blir 10-30 cm høy og har smale, hårete blad og halvkuleformede kurver med blå blomster. Selv om man først kan tro at dette er en kurvblomst, hører den faktisk til i klokkefamilien.
Calluna vulgaris
Kystlyngheiene er et kulturlandskap hvor røsslyng utgjør en viktig del av vegetasjonen. I Magma Geopark finner vi fortsatt områder hvor den treløse kystlyngheia er intakt. Lyngheilandskapet har i flere tusen år preget kysten av Vest- Europa i et sammenhengende belte fra Portugal i sør til Lofoten i nord. Kystlyngheien ble holdt i hevd ved sviing, beiting og innsanking av lyng til vinterfor. Trusler mot kystlyngheia i dag er gjødsling, gjengroing og nedbygging.
Gentiana pneumonanthe
Denne iøynefallende planten trives best på næringsfattig myr og våt kystlynghei langs kysten på Sørvestlandet. Klokkesøte er en flerårig urt i søterotfamilien. Planten er mellom 10 og 30 cm høy med motsatte, hele blad og store, mørkeblå blomster i toppen av stengelen. Skal en finne denne sjeldne planten bør man lete i august og september når den blomstrer. Klokkesøte er i tilbakegang, men forekommer tallrik på utvalgte steder i Magma Geopark. Klokkesøte er på Norsk rødliste, og er betraktet som en truet art.
Sanguisorba officinalis
Med sine svartrøde, tønneformete, tette blomsteraks likner ikke blodtopp på noen annen art i vår flora. Den er sjelden, men kan påtreffes langs kysten i Magma Geopark. En legger lett merke til denne vakre, høyreiste planten. Bladene er finnete og blomstene mørkerøde, samlet i et hode på toppen av den ca. 50 cm høye stengelen. Både det latinske og norske navnet viser til den gamle medisinske bruken av planten som var å stille blod.
Teucrium scorodonia
Om du går tur langs kysten av Flekkefjord og Sokndal kan du være heldig og finne denne flerårige urten som hører til i leppeblomstfamilien. Den blir 20 til 50 cm høy, forgrenet, med stilkete, brede, tannete blad og lange, ensidige klaser av gule blomster. Planten vokser i tørre kratt og urer. Kanskje lukter du den før du finner den. Firtann- lukten er helt spesiell og ganske sterk. I Norge finnes firtann kun langs kysten mellom Søgne og Sokndal.
Fissidens polyphyllus
I Lund og Flekkefjord kommune finnes en rekke bekkedrag og bekkekløfter hvor et fuktig og skyggefullt miljø bidrar til at en rekke lav- og mosearter trives. Her finner vi også den sjeldne mosearten bekkelommemose. Mosearten vokser på steiner i mindre bekker, og er derfor sårbar for vassdragsreguleringer. Arten er nesten bare kjent fra nabokommunene Lund og Flekkefjord. Bekkelommemose er ført opp som “sterkt truet” i rødlista.
Stor praktkrinslav
Parmotrema arnoldii
Dette er en stor og gråfarget bladlav som vokser over moser på sure bergvegger i lysåpen bjørkeskog med høy luftfuktighet. I Norden er stor praktkrinslav kun funnet noen få steder i nærheten av Rekefjord i Sokndal kommune, så den er svært sjelden. Da stor praktkrinslav foretrekker lysåpne voksesteder er spesielt granplanting og gjengroing av bjørkeskogen trusler for denne sårbare arten.
Fugler og bier
Apis Mellifera Mellifera
Nordisk brunbie er den eneste opprinnelige bierasen i Nord-Europa, og regnes i dag som en bevaringsverdig nordisk bierase. Brunbia hadde utbredelse fra Ural i øst, til Irland i vest, fra Spania i sør til Norge i nord.
Brunbia har holdt seg produktiv under nordiske klimaforhold. Den blir stadig mer truet, fordi andre raser er på framgang. Bierasen holdes i dag i reine avlsbestander i Norge, Sverige og Danmark. Det er svært få områder som fortsatt holder brunbie i rein populasjon. Den største populasjonen av brunbia finnes i Norge, med kjerneområder for kommersiell birøkt i Aust-Agder, Vest-Agder, Rogaland, Hordaland, Sogn og Fjordane og Hedmark. I de norske reinavlsområder i Flekkefjord, Lund, Sokndal og Sirdal er det forbudt å holde andre bieraser enn brunbia. Her er det naturlige grenser med fjell og hav som isolerer bestanden.
Falco peregrinus
I Magma Geopark kan du finne verdens raskeste fugl. Med en fart på opp mot 400 km/t stuper denne falken gjennom lufta for å fange sitt bytte. Falken kan kjennes igjen på sine mørke kinnstriper og en gråhvit til brunsvart overside. På 60- og 70- tallet var denne raske jageren nesten utryddet på grunn av miljøgifter. Takket være en iherdig redningsinnsats er det nå igjen en bærekraftig bestand av vandrefalken i Norge.
Reiret plasseres oftest på en berghylle, men den kan også finne på å lage reir på høye bygninger. De 2- 5 eggene ruges hovedsakelig av hunnen i 29 – 32 dager. Etter 5- 6 uker er ungene flygedyktige. Vandrefalken ernærer seg av mindre fugler opp til kråkestørrelse som alltid blir tatt i luften. De fleste norske vandrefalker trekker til det sørvestlige Europa om vinteren.
Bubo Bubo
Jæren og Dalane er et viktig leveområde for den norske bestanden av Europas største ugle. Hubroen har store fjærtopper som kan minne om horn, og rødgule øyne. Den er en allsidig jeger som lever av alt fra smågnagere og frosk til voksne harer og storfugl. Tidlig om våren kan en høre hubrohannens revirlyd; et dypt og rungende “hoo-å”. Ved gode lytteforhold kan revirropet høres opp mot fire kilometer!
Gavia arctica
På innsjøer i Magma Geopark kan man finne storlomen. Et typisk trekk ved lommene er at de skifter drakt høst og vår, og de ser ganske så forskjellige ut på sommeren og vinteren. Storlom har ei flott fjærdrakt i hekketida, selv om fargene går i svart, grått og hvitt. Storlomen foretrekker å hekke i store innsjøer med mye fisk. Fisken fanges under lange dykk.
Nebbets dolkeform gjør det velegnet som fiskeredskap. Utenom hekkesesongen kan storlomen påtreffes langs kysten, selv om de fleste trekker lenger vekk. Sangen til storlom er flott og stemningsfull. Mange har nok hørt den en still vårkveld ute ved en innsjø uten helt å vite hva en har hørt.
Dendrocopus leucotos
Denne hakkespettarten er oppført som nær truet i den nasjonale rødlisten. I Magma Geopark kan du imidlertid få oppleve denne fuglen om du tar deg en tur innover i skogene. I Norge er det vesentlig på Sør- og Vestlandet den finnes. Den norske bestanden teller omkring 1700 par, og dette er Vest- Europas kanskje eneste livskraftige bestand av arten i dag. Den lever av bark- og vedlevende insektlarver som en finner i død ved. Vi finner hvitryggspetten særlig i områder med mye løvskog som er rik på død ved, og den foretrekker gjerne ospa.
Fisker
SJØØRRETEN
Salmo trutta
Sjøørreten starter sitt liv i en elv. Etter 1-2 år starter den sin utvandring til sjøen, hvor den vokser langt hurtigere enn i elva. Sjøørreten vandrer sjelden langt fra elva si, men holder seg i området rundt dem. Utover høsten går en del av sjøørreten opp i elva igjen – denne gangen for å gyte. En stor del av sjøørretene kommer tilbake til havet, da i sterkt redusert tilstand og trenger tid for å kunne spise seg opp igjen. Får du en slik ‘overstøing’ på kroken, skal den slippes ut igjen.
Sjøørreten lever av reker, småfisk, tanglopper og børstemark. Menyen forandrer seg etter hva som er tilgjengelig. Rundt Egersund er bestanden bra og muligheten for å kroke en sværing er alltid til stede. Sjøørreten er en verdsatt matfisk med mye smak som kan brukes til mye. Den tilberedes ofte hel i form av ovnsbaking, damping eller grilling.
HORNGJEL
Belone belone
Den langstrakte horngjelen, med sitt karakteristiske nebb, besøker oss i den varmeste tiden av året. Sommer og høst er
den rette tiden å prøve seg – gjerne på varme dager med sol. Fisken jager i stim helt i overflaten og overfaller brisling, sild og tobis. Man finner den gjerne ved sandstrender og på steder med strøm – altså der man har en holme eller et skjær utenfor land. Horngjelen veier sjelden mer enn 500 g, men dette tar den igjen med styrke og fart. Ofte vil man kunne oppleve spektakulære hopp etter at den er fanget. Duppmeite med en liten strimmel makrell er gjerne raskeste veien til fangst. En sluk fisket raskt i overflaten kan også resultere i fast fisk.
PIGGVAR
Psetta maximus
Piggvar er en stor flatfisk som vi gjerne finner på sandbunn – gjerne langs sandstrender. Den godt kamuflerte fisken kan ligge på overraskende grunt vann hvor den venter at en tobis kommer nær nok til at den kan glefse den i seg. Piggvaren kan i prinsippet fiskes året rundt, men våren og høsten er nok den beste tiden på året. Den fiskes først og fremst med agn på bunnen – der agnet er en tobis eller en lang strimmel makrell. Vanlig størrelse er under kiloen, men fisk på 2-3 kilo er ikke helt uvanlig. Piggvarens kvalitet som matfisk er velkjent, og dens faste og velsmakende kjøtt sikrer den en plass i det øverste sjiktet av den kulinariske skalaen.